Poesi

Liten

I alt det store er du så innmari liten.

Så liten at du vet det ikke selv engang.

Som en liten dråpe i den store sjøen,

som skyller en stein i land på en ensom og forlatt strand.

På en bortgjemt øy i det store hav.

Som et lite sår på det store bjørketreet,

og som en drue blant alle verdens frukter.

Som en krystall i vintersnøen, og et sandkorn i ørkenens hete.

Som et smeltet drypp av snø fra tak i vårsola.

Som et løv i høststormen, og som èn av solens billiarder stråler.

Som en fyrstikk i en brann.

Som en stjerne på himmelen,

blant planeter og kloder i alle kloders rom tid og sted.

Du er et glimt i lyset. I mørket er du ingen ting.

Du er så liten………

……… For meg er du noe av det største av alt….

Kari

Akkurat no er eg to

Så utrolig fantastisk å tenke på,

at akkurat no, er eg to.

Eg kjenner deg inni meg,

vokse og gro

og akkurat no er eg to.

Du min lille engel som

lever inni meg.

Eg elsker deg så mye allerede.

Eg bærer deg inni meg, kor enn eg går,

du er det største underet på jord.

Så deilig å kjenne deg leve av meg.

Kjenne deg snu deg og sparke og slå.

Eg kan ta meg på magen,

og vite at eg stryker din rygg.

I mange måneder har vi delt alt.

Du har tatt del i mine gleder,

min spenning og uro for deg.

Men eg kjenner du trives i meg,

og snart kommer du ut,

og vi møtes for første gang.

Men vi deler alt akuurat no,

for akkurat no er eg to.

Kari okt. 2003

Den vakreste blomst av alle

Selv om du ikke ble gitt til å blomstre,

var du den vakreste blomst av dem alle.

Du var her, men drog igjen altfor brått.

En spire som skulle vokse og gro,

Det ble ikke slik, men du satte spor før du dro.

For en liten stund hadde de et barn,

så liten og svak, men du var her.

Til døden kom og tok deg med,

lang, langt avsted.

Du er ikke lenger her på jord,

nå er du der englene bor.

Blant alle blomstene  mangler det en,

den vakreste bloms av dem alle.

Du fikk ikke sjansen denne gang lille venn,

men kanskje en dag vi sees igjen….

                                                                                  Kari Fuglehaug `04

Du er i alt.

Du er i alt eg ser. Du er alt omkring meg.

din eksistens omsluker meg,

varmer meg og gjør meg trygg.

Du er i skyene på himmelen blå.

Du er i treet, på åsen og i gress og i vann.

I luften omkring meg.

Jeg puster i meg, ut og inn.

Jeg nærer av deg.

Min eksistens lever av deg.

Du er i alt.
du er blodet i mine årer,

du er ringen på min finger.

Du er inni meg og utenpå.

Du er under over og ved siden av meg.

i alt som er rundt meg, og i alt jeg ser,

 der ser jeg deg.

Jeg ser kun deg, og du er overalt.

Du er i alt.

Kari

Tror du?

Tror du virkelig

at den du er,

er hva de andre

tror og er?

Lever vi i hver

vår pakt,

i skuespillets

siste akt?

Vi lever vel?

Eller drømmer vi,

drømmer om det vi

ikke kunne bli?

Eller gjemmer du deg

bak deg selv,

og tror det er

til deres vel?

Gjemmer oss

ensom og alene.

Redd for hva

de andre måtte mene.

Du tør ikke se,

jeg tør ikke være.

Sammen krympes vi

uten noe å lære.

Lære det

at livet er til

for å leves slik 

vi innerst vil.

Det den ene vil

og måtte begjære,

blir den andres glede,

og begges lære…

Kari